– Jeg har dessverre en litt dårlig nyhet, lød stemmen i telefonen.

– Jaha...hva da?, spurte jeg.

– Leiligheten er blitt utleid til noen andre. Bookingen kan dessverre ikke kanselleres. Jeg beklager...

Vi hadde akkurat funnet oss til rette i vårt nye hjem. De første dagene hadde gått til å rydde ting på plass, handle inn, skaffe det vi følte manglet, og ordne det som ordnes må når man skal flytte inn et nytt sted nesten på andre siden av jorda – ja, for her skulle vi jo bli lenge!

Noen dager før hadde vi reist hjemmefra på enveisbillett til Gran Canaria med store ambisjoner. «Vi skal i hvert fall ikke ha ferie. Det er sikkert det alle tror», sa vi til hverandre. «Vi skal jobbe, jobbe, jobbe», sa vi. Og intensjonen var helt reell; vi hadde valgt akkurat denne leiligheten, på tross av at den lå østenfor sol og vestenfor måne, nettopp fordi den hadde eget dansestudio i prisen. Vi hadde stappet koffertene (på bekostning av kjoler og hawaii-skjorter) med mikrofoner, kameraer, stativer, kabler og annet utstyr for å kunne gjøre om dansestudioet til musikkstudio. Vi lagde timeplaner, satte mål, delmål og strategier for å nå dem før vår uvisse retur. Vi idémyldret kunstneriske prosjekter vi kunne gjøre med lokale, og kontaktet filmfolk og fotografer for samarbeid. Vi søkte økonomisk støtte til musikkvideoprosjekt; «hva med å danse og turne oss gjennom gamle Gáldars fargerike brosteinsgater, kledd i smoking og kjole mens vi synger egeninnspilt jazzlåt?»

Det kanskje aller viktigste med hele oppholdet var imidlertid å lære masse nye akrobatiske danseløft til bruk i nye koreografier. Derfor trente vi fra første uke med privat acro-coach – han var riktignok mer sirkusartist enn danser, men ikke desto mindre kunne han lære oss å slenge hverandre rundt i lufta på måter ingen av oss hadde gjort før. «Piter – you fly, you fly, no problem», som han selv sa det.

Vi hadde altså akkurat kommet i gang og funnet flyten i vårt nye liv, da denne første «rystelsen» kom: vi måtte flytte ut igjen allerede 1. mars – det vil si på Ingrids bursdag (!) og mye tidligere enn vi hadde tenkt. At vi ville bo «på ubestemt tid» var altså kanskje ikke like lett å forholde seg til for utleier som det var for oss (noe som jo i ettertid kan synes forståelig…). Skulle vi da akseptere nederlag og reise hjem med halen mellom bena?! NEI – vi skulle jo «flytte til Spania!». Dermed måtte vi i all hast finne nytt sted å bo (helst med dansestudio?!), og oppdaget fort at dette var en tid hvor hele øya praktisk talt er fullbooket. For bedrifter og hoteller er det nok gledelig å oppleve et voldsomt rush av post-covid-reiselystne – for oss var det litt verre. Vi rundet AirB’n’B og fant kun ett aktuelt sted: overkommelig leie, men uten dansestudio. Vi spurte alle vi kjente på øya (som er overraskende mange), og alle svarte det samme: «Dette er helt uvanlig – men vi er helt fullbooket, og alle vi kjenner er fullbooket!».

Omsider fant vi, via Petters tidligere arbeidsgiver på Garbos i Bahia Feliz – ett eneste ledig rom på hotell rett i nærheten av den gamle arbeidsplassen. Mye dyrere enn vi har råd til, tynne vegger (uegnet for sang og trompetspill) og uten noe annet sted å trene eller øve. «Jaja, vi får ønske oss det i bursdagspresang da», ble vi enige om. Dette var tross alt der vi møtte hverandre for fire år siden, så vi fikk hvert fall en skikkelig nostalgi-trip på kjøpet.

Når sjokket hadde lagt seg, ble det tydelig at dette var desto større grunn til å utnytte den tiden vi likevel hadde i vårt perfekte lille kunstnerparadis i San Felipe. Og vi mente alvor; til tross for at minst én av oss er utpreget B-menneske, var første post på timeplanen kl. 08 hver morgen. Vi begynte på spansk-kurs to ganger i uken pluss lekser og en økt hver morgen. Vi trente flere timer hver dag, alt fra yoga til løping, akrobatikk og dans, både med og uten coach. Fredag ettermiddag den tredje uken smalt det – bokstavelig talt. Vi hadde en av våre aller beste økter, da Ingrid skled med hodet først ned fra et danseløft og smalt i det harde gulvet så det gjallet i veggene. Hun ble liggende urørlig, men skrikende, og et øyeblikk trodde vi nesten at det var snipp, snapp, snute.

Og her, damer og herrer: løftet som ødela alt! (Dog på et hardere gulv…)

Med lege- og fysiohjelp hjemmefra ble det etter hvert konstatert at det ikke var brudd eller alvorlig skade (på en eller annen Gudfeldig måte var det hofta som hadde tatt den verste støyten?!). Likevel var smertene ille nok til at Ingrid ble mer eller mindre stasjonær i sofaen den påfølgende uken, med Paralgin forte og Voltarol som bestevenner. Hva nå..?

Leiligheten med dansestudio og treningen på nye danseløft var i grunnen det vi kom til Granca for, nå kunne det se ut som vi mistet begge deler. Ja, ja – så fikk vi vel heller bruke tiden på å synge mer, da? Vi kunne jo spille inn nye låter med vårt medbrakte, splitter nye opptaksutstyr! Etter noen dager på sofaen var Ingrid i stand til å stå på beina og øve, og etter enda noen dager kunne hun komme seg opp stigen til vår nydelige takterrasse hvor vi helt siden ankomst hadde fantasert om innspilling av «virtuell konsert med utsikt». Vi stagget oss opp med lydutstyr, kamerautstyr og ugrei hofte, og hadde ikke mer enn så vidt trykket på «record» før backing-tracket forsvant. Yes, der gikk høyttaleren – og det ble med utsikten den dagen.

Vi lever oss hvert fall inn i det…
(Ps: at vi er like bleke som skjortene våre etter tre uker, skyldes at vi på en øy med 300+ soldager i året omtrent ikke så annet enn skyer og regn frem til bildet ble tatt…)

Dagen etter ville vi heller teste våre planer om å gjøre om dansestudioet til musikkstudio, og rigget oss til med mac, splitter nytt lydkort, nytt headset, og ikke minst skinnende ny kondensatormic (sånn som alle proffene har) – bare for å oppdage at sistnevnte var helt defekt. «Men den virket jo hjemme for bare noen uker siden!», nærmest ropte vi i kor. Vi hadde jo nemlig sørget for opplæring i proft studio hos en kompis like før avreise. Nå kunne man altså likevel brøle så mye man bare ville i den stilige greia (og det var det enkelte som gjorde), uten at musikkprogrammet på macen så ut til å bry seg en tøddel om det.

Kunne det virkelig være tilfelle? Selv om vi liker å tenke at det er høyst usannsynlig, kunne det jo hende at det var vi som var ubrukelige, ikke mikrofonen. Vi tok den med til en musikkbutikk i Las Palmas (hvor vi for øvrig lettere brisne og nyforelskede impuls-kjøpte en gitar til Ingrid fire år tidligere) og fant ut at joda – mikrofonen er dau som en sild, den. De kunne godt hjelpe oss med en ny, men den måtte sendes fra Barcelona, og det kunne gjerne ta noen uker.

– Når reiser dere hjem?, ville mannen i butikken vite.

– Nei, det var det da...

Om det bare hadde virket, kunne det sikkert blitt fint!

Vi hadde jo kjøpt billett med åpen retur, da med ønske om å bli langt om lenge, og lenger enn langt. Nå begynte de imidlertid å ringe hjemmefra allerede, og spørre om vi var tilgjengelige for jobber her og der. Vi hadde jo aldri forestilt oss at dét skulle skje så fort – i fjor hadde vi jo ikke jobber før til jul! Slik det så ut nå syntes vi imidlertid ikke at vi akkurat var i posisjon til å si nei til «snabba cash», så vi måtte vel nesten å si ja. Det betydde jo imidlertid at denne drømmeaktige tilværelsen hvor vi «kanskje skulle hjem, kanskje ikke», dessverre måtte begynne å bli en smule mer konkret. Og som kjent er – virkeligheten har begynt på bli dyr om dagen. «Pokker at vi ikke bestilte retur med en gang», sa vi til hverandre, ettersom prisen omtrent hadde tidoblet seg mens vi levde i vår tidsuavhengige boble. Det viste seg nå at returen strengt tatt kostet oss mer enn vi skulle tjene på jobbene vi reiser hjem for...

– Jaja, vi har jo i det minste fått oppleve gamle damer som promper høyt på stranda da, sa Ingrid. Og det var jo sant.

Nå sitter vi altså her i en deilig hotelleilighet som vi ikke har råd til, uten noe studio å trene i, og Ingrid kan uansett fortsatt ikke stort mer enn å i beste fall jogge. Musikkutstyret virker ikke, og øve kan vi nesten heller ikke gjøre av hensyn til naboene (men vi gjør det likevel, inntil vi blir kastet ut). Hva gjør man så?

Får håpe naboene liker musikk!

Nei...da gjenstår vel ikke annet enn å bare nyte livet! Er det én ting som ikke er vanskelig her, så er det hvert fall det. Hverdagen her består tross alt i å stå opp og tusle ned til havet for et herlig morgenbad, spise frokost på balkongen i gylden morgensol og uendelig sjøutsikt, spise uforskammet mye god mat (hvordan går det an å renne over med så mye god mat OVERALT?!), drikke (litt for mye) nydelig spansk vin, snakke spansk, bade og sole seg – så vi kan vel knapt klage. Ikke minst får forholdet seg en god vitamininnsprøytning, ettersom vi nå hver dag går på akkurat den samme stranda hvor hele vårt eventyr startet for fire år siden. Om det var noe mening med dette, var det kanskje dét? Like fullt – for de som har lurt på navnet bør det nå være klart: vi kaller oss ikke Team Lost for ingenting.

Camp Granca – første måned